Nedenfor går vi igjennom to av avgjørelsene.
E.M. and others mot Norge;
gjaldt myndighetenes beslutning om å opprettholde en omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvaret og nektelse av samvær mellom en mor og hennes to barn.
EMD gjentok de generelle prinsippene for barnevernssaker slik de fremgår Strand Lobben og senere rettspraksis mot Norge. EMD gjentok utgangspunktene om statens positive plikt til å sørge for familiegjenforening så raskt det rimeligvis er mulig. Samtidig uttalte EMD at dette alltid må alltid balanseres mot hensynet til barnets beste. I denne saken var det iverksatt undersøkelser om både omsorgssvikt og alvorlige beskyldninger om fysisk og seksuelt misbruk av barna fra en eller begge foreldrene, som hadde ledet til den opprinnelige omsorgsovertakelsen.
EMD fant at fratakelse av foreldreansvar var begrunnet tilstrekkelig, og at inngrepet var nødvendig. Klager hadde publisert sensitiv informasjon om barna på nett og i andre medier, og fratakelse av foreldreansvar var besluttet for å forhindre henne i å fortsette denne aktiviteten. EMD bemerket også at fratakelsen av foreldreansvar ikke var en permanent eller irreversibel beslutning, i motsetning til hva adopsjon ville være.
Når det gjaldt samværet, var klageren i de nasjonale prosessene ikke gitt noen samværsrett med noen av barna. Dette innebar at EMD måtte gjøre en strengere vurdering av hvorvidt forholdene var så eksepsjonelle at et slikt inngrep var rettmessig. I denne vurderingen la EMD spesielt vekt på barnas egen oppfatning om samvær, og arten og graden av deres negative reaksjoner når spørsmålet om samvær ble bragt på banen. EMD fant at det ikke forelå noen grunn til å anse tingrettens vurdering som mangelfull. EMD understreket videre at en forelder ikke har rett etter EMK artikkel 8 til å gjennomføre tiltak som vil skade et barns helse og utvikling. Det ble videre vektlagt at en biologisk forelder kan be om at samværsretten prøves på ny etter tolv måneder. EMD vektla også alvorligheten i bekymringene rundt barnas situasjon da de først ble plassert i fosterhjem, og samtidig at betydelig oppmerksomhet var viet til spørsmålet om å beholde, i den utstrekning det var mulig, forholdet mellom mor og barn, men med barnets beste interesser som den sentrale faktor.
Samlet sett fant EMD derfor at det ikke forelå krenkelse av EMK artikkel 8.
A.L and others v. Norge gjaldt omsorgsovertakelse og samværsbegrensninger etter omsorgsovertakelse. Klagen var inngitt av både foreldrene, barnet og bestemoren til barnet.
EMD viste igjen til de veletablerte prinsippene for barnevernssaken slik de fremgår av blant annet Strand Lobben og senere rettspraksis fra domstolen. EMD fant som i tidligere saker at staten har vid skjønnsmargin når det gjelder selve omsorgsovertakelsen. Nasjonale domstolers begrunnelse fremsto både relevant og tilstrekkelig for å begrunne omsorgsovertakelsen. EMD bemerket likevel at omsorgsovertakelsen ble besluttet etter en lang periode med betydelig inngripen i familielivet, herunder restriktivt samvær på en time hver 14 dag i tiden etter akuttplasseringen.
Når det gjaldt samvær etter omsorgsovertakelsen, som besto av en time tre ganger i året, gjentok EMD at såpass strenge samværsrestriksjoner normalt er uforenlig med gjenforeningsmålsetningen og prinsippet om at omsorgsovertakelser så langt mulig skal være midlertidige. EMD gjentok at samværsregimet ikke bør utsette barn for «undue hardship», men at det bør støtte gjenforeningsmålsetningen frem til – etter grundig vurdering og hensyntatt myndighetenes positive plikt til å iverksette tiltak for å bidra til gjenforening – frem til myndighetene rettmessig kan konkludere at gjenforeningsmålsetningen ikke lenger er kompatibel med barnets beste.
Gjenforening kan normalt ikke oppnås dersom det går uker, eller måneder, mellom hvert samvær, uttalte EMD og henviste til tidligere praksis mot Norge.
EMD fant at samværet etter omsorgsovertakelsen hadde blitt redusert såpass at det var i strid med gjenforeningsmålsetningen. Avgjørelsen fremsto hovedsakelig å være bygget på at foreldre og barn kunne opprettholde et visst forhold, og ikke på å unngå at omsorgsovertakelsen ble permanent. EMD fant derfor at den foreliggende saken hadde store likhetstrekk med andre saker mot Norge om svært begrenset samvær, hvor EMD tidligere har funnet krenkelse av EMK artikkel 8, og at avgjørelsen ikke oppfylte de strenge kravene for såpass begrenset samvær. Det forelå derfor krenkelse av EMK artikkel 8 hva gjaldt samværsordningen.
