I situasjoner der vi står overfor tilfeller hvor disposisjonen (gaven, formuesoverføringen el) har blitt oppfylt før giveren er på dødsleiet, vil det i utgangspunktet foreligge en livsdisposisjon. Begrensningen ligger i at en gave som ikke skal være underlagt reglene om testament, også må innebære en realitet for giveren mens vedkommende lever og har fri rådighet over hele formuen.
Det viktigste kjennetegnet på en dødsdisposisjon er at den først får realitet etter arvelaterens død og at dette var arvelaterens motiv. Omvendt kjennetegnes livsdisposisjonen ved at den hadde, eller var ment å ha, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid.
Den nye arveloven har tatt inn følgende bestemmelser om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner:
I arveloven § 35 og § 53 gis det likelydende bestemmelser som uttrykkelig bestemmer at pliktdelsreglene og testamensformkravene gjelder for «gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død» og «gåve han har gitt på dødsleiet».
Det sentrale for om det er en livs- eller en dødsdisposisjon, er dermed og gaven først får realitet for arvelateren etter at vedkommende dør. I så fall er det en dødsdisposisjon som krever at det utarbeides testament.
For at en gave skal stå seg som livsdisposisjon – det vil si at den ikke strider mot arvelovens regel om pliktdelsarv for livsarvinger og reglene om testaments form – må den være ment å skulle oppfylles før giverens død, jf. arveloven § 35 og § 53. Avgjørende i denne forbindelse er om den for giveren «innebar eller var ment å innebære noen realitet utover den å skulle sikre at mottageren etter giverens død og uberørt av arvelovens regler.
Om du er i tvil om grensene mellom grensene mellom livs- og dødsdisposisjoner, ta kontakt for en samtale.
