Videre er det prosesser der det legges ned mer ressurser enn i andre sakstyper for å kunne oppnå minnelige løsninger. Dette gjør at det stilles ekstra store krav til både dommer i saken og til advokatene, som er underlagt en egen bestemmelse i barneloven om etikk. Om dette se: https://familie-advokater.no/Aktuelt/Barnefordeling_foreldretvist/Advokaters-lovp%c3%a5lagte-etiske-ansvar-i-barnelovsaker-fordretvister
Vi skal også huske på at barneloven gir svært får klare regler eller bestemmelser som kan gi oss klarhet i hva som vil bli resultatet i en konkret sak, herunder - hva er til barnets beste og hvorfor det. I dette ligger at hver sak gir dommeren et stor rom for skjønn, noe som igjen krever at vi har gode dommere som vet hva de driver med.
Men hva er det den nasjonale veilederen regulerer?
Du finner den i lenken nedenfor:
Innledningsvis fremkommer:
«Gjennom blant annet FNs barnekonvensjon, og ved vedtakelsen av Grunnlovens § 104 har Norge forpliktet seg til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i foreldretvister. Dette gjelder også for saksbehandlingen, og i forhold til at barnet skal informeres og gis anledning til å bli hørt på en god måte før det tas beslutninger eller inngås rettsforlik. Saker etter barneloven er ikke undergitt partenes frie rådighet. Retten har derfor ansvar for at saken er forsvarlig opplyst, jf. tvisteloven § 11-4, jf. § 21-3 andre ledd, om nødvendig ved at retten krever andre og flere bevis. Retten har dessuten ansvar for at både saksbehandlingen og resultatet er til barnets beste. Dette gjelder også dersom saken avsluttes ved rettsforlik, jf. tvisteloven § 19-11 tredje ledd. Saksbehandlingsreglene gir stort rom for skjønn og variasjon. Dette gir god mulighet for tilpasning til den konkrete saken. På den annen side kan dette også gi stor variasjon i praksis, slik at prosessen kan bli lite forutsigbar for parter og profesjonelle aktører.»
I kapittel 8 behandles sakkyndighet. I barnelovsaker er det nærmest en hovedregel at retten oppnevner sakkyndig psykolog. Disse kan oppnevnes både når saken er i meklingssporet og etter barnelovens § 61 nr. 1, eller i forbindelse med at saken går til hovedforhandling og da etter § 61 nr. 3.
Om oppnevning etter § 61 nr. 1, fremkommer blant annet av veilederen:
«- Dommeren tar stilling til om sakkyndig skal oppnevnes etter å ha hørt partenes syn.
- Som hovedregel anbefales at den sakkyndige bes snakke med partene før det første saksforberedende rettsmøtet. Det bør avklares i planmøte om noen har innvendinger, jf. lovens ordlyd som forutsetter fravær av innsigelser.»
Om oppnevning etter § 61 nr. 3, fremkommer blant annet:
«- Ved oppnevning må det utarbeides et eget mandat, og dommeren bør vurdere om det er tilstrekkelig med mandat hvor utredningen avgrenses til det retten trenger nærmere utredet av en sakkyndig; for eksempel psykisk helse, rusproblemer eller lignende. Rettens utkast til mandat bør forelegges partene og den sakkyndige til eventuell uttalelse før det endelig besluttes. Se vedlegg 8: Mandat (kort og langt) for sakkyndig etter § 61 første ledd nr. 3
- Det er utarbeidet en egen veileder for sakkyndige utredninger i foreldretvister. (https://www.regjeringen.no/contentassets/1cc32e2e29c241ad8c98171062912837/veileder-for-sakkyndig-utredningsarbeid-i-foreldretvistsaker-etter-barneloven-.pdf)
Jeg vil også henlede oppmerksomheten til veilederens kapittel 9, om barnets medvirkning, der det heter:
«- Den klare hovedregelen er at barnet skal gis anledning til å medvirke ved å få informasjon og mulighet til å uttale seg, se Grunnloven § 104 andre ledd, og barneloven § 31, jf. HR-2016- 2314-U. Barnesamtalen er en virkeliggjøring av denne rettigheten på barnets hånd, det er dette som er utgangspunktet, og det bør ikke anlegges en «bevisopptakstankegang».
- Det er snevre muligheter for å gjøre unntak fra hovedregelen, men dette kan tenkes der hensynet til barnets beste tilsier det, jf. HR-2019-2301-A eller der saken gjelder prosessuelle spørsmål som barnet ikke har forutsetning for å mene noe om, jf. HR-2021-763-F. Også ved midlertidige avgjørelser skal barnet gis anledning til å medvirke, men retten står ikke like sterkt ved denne type avgjørelser som i hovedsaken, jf. HR-2020-1619-U.
- Dersom barnet ønsker å medvirke, bør det i utgangspunktet gis anledning til å uttale seg i forkant av hvert saksforberedende møte. Barnet må ha fått uttale seg før det inngås rettsforlik.
- Barnet bør få anledning til å uttale seg direkte til dommeren dersom det ønsker det, og bør derfor være informert om at dette er et alternativ. Se «En domstol til barnets beste» for praktiske anbefalinger om tilrettelegging for barns medvirkning. Det anbefales også av hensyn til dommerens beslutningsgrunnlag å i størst mulig grad legge til rette for at dommeren har direkte kontakt med barnet, hvis ikke hensynet til barnets beste taler mot det, eller barnet selv ikke ønsker slik kontakt. I de fleste tilfeller vil det være naturlig at dommerens direkte kontakt med barnet skjer i samarbeid med den sakkyndige når slik er oppnevnt. Avklar barnets og partenes syn på spørsmålet om den sakkyndige eller dommeren, eller begge, bør snakke med barnet. Om dommeren tar sikte på å gjennomføre samtalen uten sakkyndig til stede, anbefales det å bruke en saksbehandler som rettsvitne.
- Ivaretakelse av barnets rett til medvirkning er dommerens ansvar, og foreldre kan derfor ikke «avtale» at barnet ikke skal høres i foreldretvisten, motsatt i HR-2019-1230-A avsnitt 56 som framstår overraskende.
- Avklar hvor barnesamtalen skal foregå: hjemme, på skolen, på kontoret til den sakkyndige e.l. Dersom barnet skal medvirke i direkte kontakt med dommeren vil dette normalt foregå på tinghuset.
- Dersom saken gjelder flere søsken bør barna som hovedregel høres hver for seg, ta dette opp i planmøtet - Søk å avklare hvordan man best kan forberede barnet på samtalen, se vedlegg 4B: Innkallingsbrev (foreldre) til barnesamtalen og vedlegg 4C: Innkallingsbrev til barnet selv.
- I innkallingsbrevet er det informasjon om hvor man finner animasjonsfilmen «Hva skjer i retten når mamma og pappa krangler om meg?». Partene bør oppfordres til å se denne sammen med barnet før barnesamtalen.
- Det må lages referat fra barnesamtalen som sendes ut til partene i forkant av rettsmøtet. Se «En domstol til barnets beste» om hvordan referatet bør skrives, se vedlegg 4: Huskeliste for samtale med barn, egen eller ved sakkyndig og vedlegg 4A: Ramme for referat fra slik samtale + samtalemal.
- Se også på domstolenes intranett: refleksjonsgrunnlaget.
- Det anbefales ikke å filme eller å ta lydopptak av barnesamtalen. Slike grep medfører stor risiko for at det som skal være en virkeliggjøring av barnets rett til medvirkning får mer preg av et bevisopptak hvor hensynet til foreldrene er mest fremtredende. En slik framgangsmåte gir en rekke utfordringer og kan være sterkt invaderende for barnet, og undergraver lett barnets reelle rett til å selv velge om det vil medvirke og på hvilken måte.
- Barnet må gis tilbakemelding om resultatet i saken, se kapittel 23.
- Befinner barnet seg i et annet land? Se kapittel 15 med underpunkt om jurisdiksjonsoverskridelse»
Veilederen omfatter mye mer. Om du er i sak etter barneloven, kan det være nyttig å se igjennom veilederen, både for å få forståelse men også for å føre en viss kontroll.
