Følgende fremkommer av ekteskapslovens § 59 første ledd:
«Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen».
Erfaringsmessig er dette en bestemmelse som skaper mye hodebry, og av de ektefelleskifter som havner i retten er saker om skjevdeling en gjenganger. Skjevdeling er retten for en ektefelle til å holde verdien av midler man hadde før man giftet seg, eller som man har fått i gave eller arvet fra andre enn ektefellen utenfor delingen, dersom verdien er i behold.
Det er et krav at midlene skal være i «behold». Dersom midlene er forbrukt, er kravet på skjevdeling tapt. Som eksempel kan nevnes: Kari og Ola arver begge kr. 100.000 hver fra sine foreldre. Kari bruker pengene til å betale forfalte regninger, kjøpe utstyr til barna, og til en fin reise for hele familien. Ola bruker pengene på nye vinduer i stua. Karis skjevdelingskrav er tapt. Ola har et skjevlingskrav fordi han har investert pengene i noe som er i behold. Kan han ved en skilsmisse i tillegg bevise at de nye vinduene ga boligen en verdiøkning, har kravet hans steget.
Det er den som krever skjevdeling som har bevisbyrden for kravet. Hva betyr nå det? Det betyr at det er den som påstår å ha et skjevdelingskrav som må bevise nettopp det. Det er ikke nødvendigvis så enkelt blant annet fordi midler kan ha blitt «byttet om» (se nedenfor), eller de har blitt blandet sammen med midler som ikke kan skjevdeles. Mitt råd er at dersom man mottar midler man kan skjevdele, er det fornuftig å lage en avtale som tydeliggjør kravet og størrelsen på beløpet.
Skjevdeling følger av loven og er ikke det samme som særeie. Skjevdeling har man krav på av seg selv fordi loven gir deg denne retten, dersom vilkårene er oppfylt. Man trenger altså ikke noen avtale for å kreve skjevdeling. Særeie er noe annet, det må avtales mellom partene for å gjelde. Man kan ved ektepakt avtale at skjevdeling ikke skal gjelde.
Enkelt eksempel på skjevdeling:
Kari hadde i 1990 en leilighet hun bodde i alene. Hun møter Olav. I 1992 gifter Kari og Olav seg, Kari selger sin leilighet, og får kr. 300.000 i gevinst. Dette bruker hun som egenkapital i boligen hun kjøper sammen med Olav for kr. 3 000 000,- Kari skyter altså inn 10 %.
I 2020 skal Kari og Olav skilles, og boligen de kjøpte i 1992 er nå verd 15 millioner. I dette tilfelle har Kari et skjevdelingskrav på 10 % av boligens nåverdi (Karis krav er på kr. 1,5 millioner.)
Legger vi til at Kari og Olav har pusset opp boligen og dermed har et lån på kr. 5 millioner vil Kari ha et skjevdelingskrav på 1,5 millioner, pluss halvparten av resterende netto (15 mill. – 1,5 mill. – gjeld på 5 millioner= 8,5 mill.) Kari får altså 4,25 mill (halvparten av 8,5 mill) pluss 1,5 mill (skjevdeling), mens Olav får 4,25 mil.
Boligprisene har hatt stor oppgang de siste 20 årene, noe som i mang tilfeller medfører store skjevdelingskrav. I tilfeller der skjevdelingskravene er større kan de medføre at det blir lite igjen til deling – noe som nok kan oppleves både vondt og urettferdig etter et langt samliv der man trodde at man eier «halvparten hver», som man jo på en måte også gjør, bare at skjevdelingen justerer brøken ved en skilsmisse.
Skjevdelingskrav følger både verdiøkning og verdireduksjon. Bruker man arv eller gave til å kjøpe for eksempel en båt, og båten kondemneres, er kravet tapt. Videre er det slik at skjevdelingskrav følger «pengestrømmen», som vil si at kravet i teorien er i behold dersom man bruker en mottatt arv til og for eksempel kjøpe en båt som man selger, så legger man inn noe mer egenkapital og kjøper en bil, som man senere selger for en større bil. Problemstillingen her blir naturlig nok å bevise at midlene er i behold, samt å finne rett størrelse på kravet.
Jeg opplever forholdsvis ofte at parter ikke har tenkt så godt over at de har skjevdelingskrav og på hvor høye de kan bli. Videre opplever jeg at man ikke har tenkt over at skjevdelingskrav må kunne bevises. Dessverre hører jeg ofte en part si til meg at «joda, det vet han/hun om, så det kommer ikke til å bli noe problem». Men så viser det seg i et vondt brudd, at man bestrider den andres skjevlingskrav likevel.
Rådet herfra er å skrive ektepakt. Det er i teorien ikke nødvendig siden skjevdeling følger av loven, men i praksis viser det seg at ektepakt kan bidra til lavere konflikt ved et brudd.
Ta kontakt med en av våre erfarne skifterettsadvokater dersom du trenger bistand med ektefelleskifte.
