Det følger av barneloven at et barn skal ha fast bosted hos en av foreldrene, og samvær med den andre. Det kan også avtales eller dømmes til delt fast bosted. I denne artikkelen behandler jeg ikke spørsmålet om delt fast bosted. Det finnes unntak fra hovedregelen om at et barn skal ha samvær med den forelderen det ikke bor sammen med, men heller ikke dette skal behandles i denne artikkelen.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på spørsmålet om hva en forelder bør ha i tankene dersom man før et brudd tenker at man ønsker fast bosted for barn hos en selv.
Det er i utgangspunktet avtalefrihet mellom foreldrene om hvor barna skal bo fast og hvor mye samvær de skal ha med den andre. Dersom foreldrene klarer å bli enige om dette spørsmålet er det altså ingens om legger seg opp i avtalen som har kommet i stand, med mindre noen utenforstående unntaksvis har bekymring for barna.
Det er videre slik at man er pålagt å mekle ved et Familievernkontor dersom man har felles barn under 16 år. Denne plikten er man pålagt både som gifte og som samboere. Familievernkontorene vil forsøke å hjelpe foreldrene til å komme frem til en avtale om hvor barna skal bo fast og omfanget av samvær.
I de senere år har det blitt mer og mer vanlig med det som omtales som delt fast bosted, som i utgangspunktet betyr at barna bor like mye hos hver av foreldrene. Dette fungerer for mange, men det er viktig å tenke på om man eventuelt ønsker en avtale om delt fast bosted fordi det er til barnas beste eller om man inngår avtalen fordi den oppleves som rettferdig for foreldrene. Hvis den ene foreldrene ønsker delt fast bosted og den andre ikke, er det min oppfatning at man i utgangspunktet bør være tilbakeholden med å inngå en slik avtale.
Mange tenker at barna bør bo et sted og ha samvær med den andre, slik at barnet ikke skal oppleve at det bor to steder. Det kan være mange grunner for å ønske en slik ordning, og de vanligste argumentene er nok blant annet at samarbeidet mellom foreldrene ikke er godt nok til delt fast bosted, at barnet er for lite, at avstanden mellom hjemmene er for stor eller at man på generelt grunnlag mener barnet kun bør ha et fast bosted.
Ønsker du at barnet skal ha fast bosted hos deg og samvær med den andre, er det mange forskjellige ordninger som kan velges hva angår samværsomfang. Er det stor avstand mellom hjemmene kan det være upraktisk eller umulig med samvær på ukedager, for eksempel fordi det er uforenlig med fornuftig transport til og fra skole. Det er da en mulighet å gi utvidet feriesamvær samt samvær i langhelger mv. Dersom avstanden mellom hjemmene ikke er altfor lang, kan det være samvær i forbindelse med helger og ukedager, alt etter hva dere som foreldre tenker fungerer best for barnet og for dere.
For de minste barna tenker man som det store utgangspunkt at det bør ha fast bosted hos en av foreldrene, og da veldig ofte mor, og at far har kort og hyppige samvær ofte flere ganger per uke.
Bakgrunnen for den generelle reglen for de aller minste barna er at de som hovedregel har og trenger en sterk tilknytning til mor og at denne tilknytningen er viktig å etablere og styrke, samtidig som det er viktig for barnet også å etablere og styrke tilknytningen til far. Mange av de minste barna ammes, noe som også legger føringer for omfanget av samvær med far. Når barnet vokser til, står foreldrene mer likt hva angår å få fast bosted for barnet.
I barneloven er det bestemmelser om at barnet skal «høres», og hvor stor vekt man skal legge på barnets ønske om bosted. Et barn kan skal høres fra det er 7 år gammelt og det skal legges stor vekt på hva et barn på 12 år mener.
Det fremkommer av barnelovens § 31, 2. ledd:
«Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner»
Alle barn er forskjellige i sin utvikling og sin evne og vilje til å gi utrykk for et gjennomtenkt og velbegrunnet ønske. Fra barnet har fylt 7 år, skal det gis anledning til å si sin mening, men dersom det ikke ønsker å si sin mening skal det ikke presses. Blir retten et barn har til å bli hørt uteglemt er det en saksbehandlingsfeil som kan lede til ugyldighet.
Også yngre barn kan høres.
Hvor stor vekt som skal legges på en 12-årings ønske, avhenger av mange forhold som det vil føre for langt å komme inn på i denne artikkelen. Det er ikke slik som mange synes å tro, at et barn på 12 har et ubetinget krav på å få bestemme hvor det skal bo.
For barn i alle fall fra 7 år vil barnets ønske om bosted ha betydning, dersom barnets mening er noenlunde fornuftig og ikke bærer preg av å være påvirket av foreldrene. Ønsket vil kunne stå sterkere dersom barnet er noe eldre, men også noen mindre barn klarer å gi utrykk for et berettiget ønske. Mange barn ønsker ikke å si noe om bosted overhodet, og da må man respektere det.
Det er i utgangspunktet ikke skadelig for et barn å flytte. Men dersom man kan unngå at et barn må flytte og dermed bytte miljø, skole, venner mv., er det ofte slik at dette argumentet tillegges vekt. Det betyr at dersom du ønsker fast bosted, bør du ikke flytte for langt unna barnets barnehage eller skole.
Mange lurer på om det er viktig å beholde boligen barnet har vokst opp i. Jeg vil helst svare «nei» på dette, men legge til at det er viktig at du bosetter deg i nærheten. Det viser seg likevel i et fåtall av saker der man mangler andre vurderingsgrunnlag for å komme frem til en avgjørelse, at det kan få betydning at en av foreldrene bor i den boligen barnet kjenner fra før, og da kanskje særlig i de saker der barnet ytrer et ønske om å bli boende i den kjente boligen. Det er likevel viktig for meg å presisere at dette ikke er et tungtveiende moment, så lenge man bosetter seg i nærheten av hverandre.
Det er selvsagt også andre momenter som kan spille inn ved avgjørelsen av hvem som får fast bosted for barnet. Herunder om det er høy konflikt mellom foreldrene og hvem som er mest å bebreide for konfliktnivået. Dersom man klarer å føre bevis for at den andre konflikteskalerer vil det tale imot at denne forelderen får fast bosted. Foreldrenes personlige egenskaper vil kunne spille inn, herunder blant annet hvem som i størst grad evner å se barnets behov og evner å sette barnets behov foran egen behov.
Barnesakene er like forskjellig som barna selv, og det vil være vanskelig å gi råd om alle tenkelige variasjoner. Det kan derfor være fornuftig å ta kontakt med en barnerettsadvokat allerede før du tenker å gjennomføre en skilsmisse eller et samlivsbrudd, for å få noen råd i din konkrete sak om hvordan du best kan legge til rette for fast bosted.
