Jeg var selv til stede som foreleser og som deltager i panel, under fanen «sakkyndige i barnelovsaker sett fra advokatens ståsted».
Det er bemerkelsesverdig at både dommere, advokater og sakkyndige selv er bekymret for kvaliteten på det sakkyndige arbeidet og for kontrollen på det arbeidet som utføres.
Nedenfor er enkelte av de problemstillinger jeg tok opp under mitt innlegg:
Vi trenger uten tvil sakkyndige i barnelovsakene, de spiller en viktig rolle – særlig fordi de sakkyndige møter barn, foreldre og andre komparenter utenfor rettsalene.
Videre kan de sakkyndige ha en avgjørende rolle når det gjelder å få to uenige foreldre til bedret dialog og forståelse for hverandre, og derav til bedret samarbeid til det beste for barnet.
Den sakkyndige spiller også en viktig og sentral rolle i forhold til å forlike partene uten hovedforhandling, noe man ofte ikke klarer i samme grad uten de sakkyndiges medvirkning.
Vi fester stor lit til de innspill den sakkyndige kommer med, og den sakkyndige har enorm makt i barnelovsakene. Og det er da et tankekors at den sakkyndiges arbeid i all hovedsak foregår utenfor rettslokalene. Det er ingen som følger med på hvordan vedkommende rent faktisk utfører sitt arbeide i felten, herunder hvordan vedkommende møter barn, foreldre og andre, hvordan den sakkyndige stiller sine spørsmål, om spørsmålene er ledende eller åpne, om den sakkyndige har gjort seg opp meninger om saken for tidlig e.l.
Den sakkyndige oppnevnes av retten og skal gi informasjon til retten. Som alle vet tilhører det sjeldenhetene at en dommer velger å ikke legge avgjørende vekt på en sakkyndigs vurderinger av saken. Det er dermed helt sentralt at man kan stole på den sakkyndige, herunder vite at saker de påtar seg blir håndtert og prioritert tilfredsstillende, at det føres grundige og etterrettelige notater, at avtaler holdes, at forklaringer og beskrivelser er sannferdige og at fagkompetansen er tilstrekkelig oppdatert, nyansert og god.
De sakkyndige vi bruker i barnelovsakene må velges med omhu. Per i dag får man nokså ofte et inntrykk fra retten om at det er vanskelig å få tak i sakkyndige, og at man nærmest må ta den man får. Men her er det viktig å holde fokus, for vi må ikke bare ta det vi får. Vi er helt avhengige av at de sakkyndige er dyktige i sitt fag.
Dommerne hører de sakkyndige i retten, vi advokater får høre fra foreldre og andre hvordan de opplever et møte med en sakkyndig. Det er ikke nødvendigvis slik at den sakkyndige opptrer likt i møte med en dommer og i møte med en forelder.
Det er et tankekors at de sakkyndige rapportene i barnelovsaker ikke underlegges den samme eksterne kontroll når det gjelder kvalitetssikring som i andre og sammenliknbare saksområder, og det er vanskelig å forstå begrunnelsen for nettopp det når vi vet at dommeren så godt som alltid legger den sakkyndiges vurderinger til grunn når det skal skives kjennelse eller dom.
Barnerett/foreldretvister-Arbeidsrett-Skifte-Barnevern
Utover dette problematiserte jeg at de sakkyndige ofte møter til det første saksforberedende møte i barnelovsakene uten å kjenne saken og uten å ha gjort noe arbeide i forkant. Dermed blir dette første rettsmøtet ofte lite hensiktsmessig og man får gjort lite konkret. Det synes etter det inntrykk jeg satt med etter Barnerettsdagen som om det er enighet om at de sakkyndige i større utstrekning bør ha en samtale med hver av foreldrene før det første rettsmøtet.
Videre løftet jeg temaet om de sakkyndiges møte med barnet, herunder hvordan de møter barn, når og hvor de møter barn og om barn bør høres på dommerens kontor. De sakkyndiges makt og rettens forhold til sakkyndigrapporter, herunder at det er retten som skal gjøre vurderingene av hva som er det beste for barnet. Hva vi bør kreve i forhold til å gi de sakkyndige gode og spesifikke mandater, for på denne måten å kunne stille kritiske spørsmål til vurderinger som er gjort.
Slik jeg oppsummerte Barnerettsdagen, er fagpersoner enige om at dagens ordning er uoversiktlig, at det er rom for forbedringer og at kvaliteten på sakkyndige er svært varierende uten at domstolen nødvendigvis fanger opp dette. Videre at sakkyndigrapportene i barnelovsakene bør være gjenstand for kvalitetskontroll.
