Avtale om delt fast bosted kan gjøres privat, ved rettsforlik og unntaksvis ved dom. Det fremkommer av barnelovens § 36.
I utgangspunktet er delt fast bosted en løsning som kan fungere dersom foreldrene håndterer hverandre på en noenlunde god måte, ikke bor for langt fra hverandre geografisk, barnet ikke er for ungt og dessuten ønsker denne ordningen selv.
Man fraråder på generelt grunnlag delt fast bosted dersom foreldrenes samarbeid er vanskelig, fordi en ordning med delt fast bosted krever kommunikasjon og et forholdsvis godt klima. I motsatt fall kan det tenkes at en ordning med delt fast bosted ikke er til barnets beste.
Men det er også eksempler på at domstolen dømmer til delt fast bosted på tross av det ikke er et godt samarbeidsklima mellom foreldrene, herunder at tanken er at delt fast bosted for eksempel vil kunne dempe en konflikt om barna og hvordan de skal bo.
At foreldrene må bo i nærheten av hverandre er naturlig da barnet bør kunne ha de samme vennene og aktivitetene både når det er hos mor og hos far, uten at de må transporteres over lengre avstander.
Det er nå forskning som tilsier at også de yngre barna kan ha delt fast bosted.
Det er usikkert når domstolen vil ta hensyn til den nye forskningen, men man ser eksempler på at delt fast bosted blir løsningen også for yngre barn.
Ved delt fast bosted for yngre barn, kan man også med hell tenke seg variasjoner, som for eksempel at barnet bor like mye hos hver av foreldrene, men med kortere intervaller enn en uke hos hver.
Ved delt fast bosted skal barnetrygden deles.
Det kan være grunnlag for barnebidrag også ved delt fast bosted. Barnebidrag reguleres av tre faktorer, herunder barnets alder, antall døgn hos hver av foreldrene og foreldrenes inntekt. Ved forskjell i inntekt kan det altså være grunnlag for barnebidrag selv om barnet bor like mye hos hver.
Ved delt fast bosted har ingen av foreldrene større bestemmelsesrett enn den andre. Som nevnt ovenfor trenger det ikke være slik at barnet bor en uke hos hver. Større barn kan kanskje ønske å bo to uker hos hver, og for yngre barn kan kortere intervaller være fornuftig.
Det er en fordel om foreldrene har grei kommunikasjon seg i mellom, slik at de kan snakke sammen og bli enige om praktiske ting i hverdagen. Når man ser at domstolen dømmer til delt fast bosted også der foreldre har høy konflikt, bør det legges opp til at man har rutiner for å utveksle informasjon og for å gjøre avtaler. Dette kan gjøres for eksempel ved at det på en fast ukedag sendes en e-post med informasjon som vedrører barnet. Det er viktig at barnet ikke er budbringer mellom foreldrene.
Det er hensiktsmessig om foreldrene er noenlunde enige om rammer, grenser, aktiviteter og annet i barnets oppvekst dersom en ordning med delt fast bosted skal kunne fungere på en god måte. Det er for eksempel ikke greit at et barn går på ballett den uka det er hos pappa, men ikke får lov til det når det hos mamma og da i stedet skal gå på fotball.
Vi ser at noen foreldre velger en ordning med delt fast bosted fordi det er «rettferdig». Barnet er like mye hos begge, det betyr at ingen «vinner» og ingen «taper». At en ordning oppleves som rettferdig kan ha en verdi i seg selv, men jeg tenker at man likevel bør forsøke å heve seg over slike betraktinger og heller se hen til om man mener denne løsningen vil være til det beste for det aktuelle barnet.
