Det er mitt inntrykk at mange foreldre som i realiteten har en sak som bør løses etter barneloven, i stedet kontakter barnevernet med bekymringsmelding i den tro at barnevernet kan løse en konflikt mellom to foreldre om hvor barnet skal bo fast eller hvor mye samvær det skal ha. Dette er etter min mening ofte en dårlig løsning. En forelder som vurderer denne fremgangsmåten, bør aller først spørre seg: skal barnet bo hos far eller mor og er vi uenige om omfang av tid hos hver, eller bør barnet ikke bo hos noen av foreldrene og skal staten ved barnevernet vurdere om barnet bør bo i fosterhjem.
Dersom problemstillingen er fast bosted eller omfang av samvær, er ikke barnevernet rett instans. Barnevernet kan ikke avgjøre hvem av foreldrene barnet skal bo fast hos, og heller ikke samværsomfang. Barnevernet jobber etter barnevernloven, og kan fremme saker om omsorgsovertakelse, men barnevernet kan ikke fremme sak etter barneloven om hvem av foreldrene som skal ha fast bosted eller sak om samværsomfang.
Er det da en god ide å sende bekymringsmelding til barnevernet dersom du egentlig vil ha en endring på fast bosted eller samvær? Nei. Det er etter min mening ikke en god ide. Fordi; når barnevernet får inn en bekymringsmelding må de undersøke saken. Det betyr samtaler med begge foreldre og i mange tilfeller også innhenting av informasjon fra andre instanser. Videre vil barnevernet også ofte ønske å snakke med barnet.
I de aller flest tilfeller der barnevernet går inn i saker som burde vært løst etter barneloven, ender undersøkelsen med henleggelse og tilbud om hjelpetiltak i form av veiledning – for eksempel for å forsøke å dempe konflikt mellom foreldre. Det betyr at foreldrene står uten løsning på det problemet de egentlig hadde, nemlig fast bosted og samvær. I tillegg står man overfor noe jeg personlig mener er uheldig, nemlig problemstillingen rundt høring av barn. (Les om høring av barn her: https://www.dagbladet.no/kultur/horing-av-barn-ikke-nodvendigvis-til-barns-beste/68531551)
Dersom barn skal uttale seg om fast bosted eller samvær, skal det gjøres av en rettsoppnevnt sakkyndig psykolog og ikke barneverntjenesten.
Det er kun prosess i domstolen etter barneloven som kan avgjøre spørsmål om fast bosted og samvær. (Les mer om barnelovsprosess her: https://familie-advokater.no/Aktuelt/Barnefordeling_foreldretvist/N%c3%a5r-barnefordelingssaken-foreldretvisten-havner-i-retten
Er det sendt bekymringsmelding til barnevernet og man noe så forstår at saken må løses etter barneloven, får man en tosporet prosess som for mange kan oppleves krevende, unødvendig og uheldig.
- Barnevernet undersøker saken som om det var en barnevernssak, men uten å kunne løse den.
- Barnevernet er ikke tydelige på at de ikke har verken kompetanse eller rettsmidler til å kunne løse en sak om fast bosted og samvær.
- Saken trekker ut i tid, den oppleves som en helt unødvendig slitasje.
- Barnet slites ut, og høres av barnevernet som etter min mening har lav kompetanse for høring av barn. Barnet må som regel likevel senere høres av en rettsoppnevnt sakkyndig psykolog.
Min mening er at det burde være rom for at barnevernet avviser saker om fast bosted og samvær, uten å måtte foreta grundige undersøkelser. Saken må uansett løses etter barneloven, og det vil av retten i barnelovsaken bli oppnevnt en sakkyndig psykolog som skal utrede saken etter et konkret mandat, rapporten skal godkjennes av en sakkyndig kommisjon før den kan legges til grunn. Om barnet allerede er hørt en eller flere gangere av en saksbehandler i barnevernet, kan barnet oppleve «saks-tretthet» og gi opplysninger av lavere kvalitet til den rettsoppnevnte sakkyndige i barnelovsaken. I verste fall kan barnet gå lei og ikke ville uttale seg til den sakkyndige.
I de saker der barnevernet får anmodning om å undersøke rett før saken kommer inn for domstolen etter barneloven, vil de fornuftige barneverntjenestene avvente. Det er i de fleste tilfeller etter min mening en korrekt avgjørelse, fordi det bør være en rettsoppnevnte sakkyndig som tar stilling til spørsmålet om fast bosted og samvær. Det samme der en sak kommer inn til barnevernet når den allerede behandles av domstolen.
Som en oppsummering og et råd fra meg; ikke kontakt barnevernet med mindre du tenker at barnet lever under omsorgssvikt som bør resultere i sak eller undersøkelse etter barnevernloven. Om du i realiteten tenker at barnet skal bo hos foreldrene sine, men etter en annen brøk enn den som praktiseres, bør du heller vurdere sak etter barneloven. Også der man tenker at den ene forelderen ikke har samværskompetanse, men bør ha samvær med tilsyn og fast bosted hos den andre, er det barneloven som løser problemet – ikke barnevernloven.
