Forfatterbilde-Anne

Anne Hazeland Tingstad

Advokatprofil

Å LEVE MED ANDRES BARN. EN GLEDE, MEN OGSÅ EN STOR UTFORDRING.

Som mangeårig advokat med spesialitet innen familie- og barnerett, samt i tillegg å være gifte med pappaen til tre etterhvert nesten voksne barn, har jeg gjort meg mange tanker om problemstillinger som reiser seg når noen blir glad i et menneske som har barn fra et tidligere forhold. Det er helt sikkert mange som klarer dette greit og noenlunde smertefritt, men jøye meg så ofte man ser det motsatte, hvor barn som kanskje allerede har vært igjennom et vondt brudd mellom de to viktigste personene i sitt liv, på ny blir offer for en kryssild mellom de menneskene som skal være barnets største forbilder.

Dette innlegget er ikke ment som verken en veileder eller en forklaring, men som et hjertesukk over en problemstilling jeg mener er lite kommunisert i samfunnet vårt og som etter min mening burde ha langt større fokus tatt i betraktning hvor mange barn som lever med mor eller fars nye kjæreste eller samboer. Utfordringene står i kø, både for barnet, den nye voksne, de biologiske foreldrene eller adoptivforeldrene. (I det videre omtaler jeg for enkelthets skyld foreldre som biologiske foreldre).

Det er videre viktig å presisere at veldig mange klarer dette godt, og at de problemstillingene jeg tar opp selvsagt ikke gjelder for alle.

Status i dag er at vi vet mye om hvordan å ivareta et barn i en bruddprosess mellom to foreldrene. Det er erfaring, litteratur, forskning, kompetanse og ressurser tilgjengelig i bøtter og spann. Domstolene spanderer sakkyndige og Familievernkontorene spanderer terapi. I bokhandelen er det metervis på nyttig litteratur. For skilsmissefamiliene er det lett å få hjelp hvis man ønsker det. Situasjonen er etter min mening annerledes hva angår ærligheten i samfunnet vedrørende problemstillingene til de nye familiene, og det er også langt vanskeligere å tilegne seg erfaring, få hjelp eller å snakke om de utfordringene mange møter.

Det er ikke nødvendigvis kurant for et barn å forholde seg til far eller mors nye kjæreste, en kjæreste som barnet muligens skal forholde seg mer til enn det skal til en av sine foreldre, dersom barnet bor mest hos den ene og har samvær med den andre forelderen. Det er heller ikke nødvendigvis kurant for verken biologiske foreldre eller de nye voksene, å skulle gå inn i en ny setting med ny kjæreste og barn som ikke er ens egne. Utfordringene står ofte i kø.

Jeg har i min arbeidshverdag veldig mange ganger erfart at barn kommer seg fint igjennom et brudd mellom foreldrene og at konfliktene mellom mor og far for det aller vesentligste blir avsluttet etter noe tid. Dette kan være annerledes når nye partnere kommer inn, ikke minst fordi de nye utfordringene ikke går over etter noe tid– de er varige. Fordi vi i dag vet at det er skadelig for et barn å stå i konflikt mellom foreldrene over tid, kan utfordringene til de nye familiene vise seg å være mer skadelige for barnet enn et brudd mellom biologiske foreldre nettopp alene på grunn av varigheten. Konfliktene til de nye familiene involverer jo ofte både mor, far, den eller de nye partnerne og barnet. I tillegg til at konfliktene er skadelige og det er mindre kurant å få hjelp, er det min oppfatning at dette er en problemstilling som er vanskeligere å snakke om og svært underkommunisert i samfunnet. Hvorfor vet jeg ikke, men det kan kanskje være slik at man utad ønsker at de nye familiene skal fremstå som velfungerende og gode, de skal jo tross alt vare.

Det kan være mange årsaker til at konflikter oppstår i de nye familiene. Jeg nevner noen klassiskere, men listen er jo uendelig lang og varierer selvsagt fra familie til familie; hvem skal komme på skoleavslutninger, hvem skal følge i barnehagen, hvem kan brukes som barnevakt, hva skal være reglene/grensene for barnet og hvem kan/skal følge det opp, hvem kan gå i 17 mai tog, hvem kan delta i bursdager osv osv. For eksempel en skoleavslutning, det kan være utrolig sårt for en biologisk mor at fars nye kjæreste møter opp, det kan være trist for fars kjæreste å ikke kunne få se et barnets avslutning når hun tilbringer 70% av tiden sin med barnet, og det kan være fryktelig vanskelig for barnet enten det blir slik eller sånn. I de verste tilfellene utarter det seg til åpen konflikt mellom de voksne under avslutningen.

Et annet tankekors er foreldretvistene som gå i domstolen (tvist om hvor barnet skal bo fast og hvor mye samvær det skal ha), der en ny partner som regel har en svært liten rolle. Ofte blir man sett på som litt ufin hvis man som advokat ber om at far eller mors nye partner også vurderes som en faktor i det helhetsbilde rettens skal ta stilling til ved avgjørelser om hvorvidt barnet skal bo her eller der eller like mye både her og der. Noe som vel egentlig er litt underlig tatt i betraktning at vedkommende muligens vil tilbringe svært så mye tid med barnet. Det bør være relevant hvem dette mennesket er dersom tanken er at både den biologiske forelderen og kjæresten skal fungere som «foreldre» eller rollemodeller for barnet. Men når retten tar stilling til fast bosted og samvær er dette i de aller fleste sakene overhodet ikke et tema av betydning.

Vi har heller ikke noe formalisert navn på foreldres nye partnere, de omtales forskjellig og ofte som for eksempel som steforeldre, bonusforeldre eller ekstraforeldre. Personlig synes jeg ingen av betegnelsene er særlig treffende.

Etter min erfaring, kan noen ha et litt idyllisk forhold til å skulle gå inn i en familie der det er barn fra før. Realiteten er ikke nødvendigvis like idyllisk. En ny familie har ofte en svært vanskelig rolle og burde på lik linje med par som bryter opp, være pålagt veiledning. Og i denne pålagte veiledningen bør muligens både nye partnere og biologiske foreldre få mulighet til å delta.